Veum psykiatriske sykehus i Fredrikstad var 100 år i går. Det feires med en todagers markering med gratulasjoner, tilbakeblikk, grillmat, musikk, store ord og fine taler. Jeg greier ikke å slutte meg til gratulantene. Vissheten om hva som fremdeles foregår bak lukkede dører gjør meg gråtkvalt og stum. Det passer seg ikke å snakke stygt om en hundreåring; det forventes at man skal smile og klappe og si hurra. Jeg greier det ikke, jeg greier det bare ikke. Men jeg greier å skrive. Så jeg skriver dette.
Dere ha meg unnskyldt, alle dere sjefer, ledere og direktører som feirer og fryder dere – og som gleder dere til at hundreåringen skal flytte inn i landets mest moderne sykehus på Kalnes i 2015. Det hjelper ikke med nye vegger; (u)kulturen sitter i ryggmargen av tenkemåten psykiatrien er tuftet på. Jeg gidder ikke å pakke det inn, jeg sier det bare som jeg ser det: Dere mangler visjoner, dere mangler mot, og dere mangler grunnleggende innsikt i hva som praktiseres bak de dørene der dere selv aldri slipper forbi.
Det er tankevekkende at dere ikke greier å finne en visjonær i egne rekker – men må innhente en veltalende psykiater fra vestlandet for å si noen kloke ord om framtida. Det er forstemmende at dere ikke har baller nok til å gjøre endringer som ville betydd noe. Jeg er naiv nok til å tro at det hele koker ned til at dere ikke aner hva som foregår. Jeg er så enkelt skrudd sammen at jeg tror at hvis dere visste – og tok inn over dere – hva medmennesker utsettes for bak lukkede dører, så ville dere sørget for at praksis ble endret – umiddelbart! Men dere aner ikke. Og jeg ser ikke tegn til at dere ønsker å vite. Dere søker ikke kunnskap der den finnes. Og den finnes. Rett under nesene deres.
Ingen sykehusdirektører og topp-politikere – de som sitter med all makt – vil ha kompetansen vi har opparbeidet oss, ikke på ordentlig, ikke når det gjelder. Vi kan få sitte i råd og utvalg. Vi kan få to minutters taletid for å gratulere en dinosaur. Vi kan få være alibiene deres så dere kan huke av for at dere har brukermedvirkning i Sykehuset Østfold. Bare ordbruken er nok til å grine av. Hvem av oss har vært ”brukere” av tvang? Vet dere hva? Det er et spill for galleriet, alt sammen. Det tar seg godt ut i årsrapportene. Beklager, folkens. Jeg vil ikke være med på det lenger.
De siste dagene har jeg tenkt mye på historien om den lille gutten som går langs stranda og kaster sjøstjerner ut i sjøen. En gammel mann kommer forbi og spør gutten hva han holder på med. Gutten svarer at han redder sjøstjerner fra å brenne opp i solsteken. Den gamle mannen sier: ”Men kjære deg, da gutt, ser du ikke at det er kilometer på kilometer med strand, og tusener på tusener med sjøstjerner? Du kan umulig gjøre noen forskjell.” Gutten plukker opp enda en sjøstjerne fra sanden og kaster den så langt han kan ut i sjøen. Han smiler mot den gamle mannen: ”Jeg gjorde i hvertfall en forskjell for den der.”
Det slår meg at jeg i mange år fånyttes har brukt tid og krefter på å få noen til å dempe sola. Fra nå vil jeg heller bruke kreftene på å plukke sjøstjerner.
(Dette innlegget ble opprinnelig publisert på facebook den 16. juni 2014.)
