Oftere og oftere tas det til orde for økt bruk av tvang i psykisk helsevern. Den 28. august spør bydelsdirektør Marit Jansen i sitt innlegg i Aftenposten om Lov om psykisk helsevern bør strammes inn slik at alvorlig psykisk syke mennesker ikke skrives ut. Hun har fulgt rettssaken etter drapet på en NAV-ansatt i Grorud bydel, og stiller spørsmålet om den tragiske hendelsen kunne vært unngått. Jeg forstår at folk blir fortvila og redde når en kollega blir drept. Jeg forstår ønsket om endringer, og jeg forstår behovet folk får for å gjøre noe for å forhindre at liknende hendelser skjer igjen. Det jeg har problemer med å forstå, er at mange faktisk tror at mer bruk av tvang og tvangsbehandling gjør mennesker med psykiske problemer og lidelser friskere, mer stabile og harmoniske og bedre i stand til å takle vanskelige, nedverdigende og kanskje til og med truende livssituasjoner de måtte havne i. Det stemmer ikke. Vold avler vold. Tvang er vold.
Jeg ønsker ikke å uttale meg om saken på Grorud. Jeg uttaler meg om de overordnede prinsippene bydelsdirektørens innlegg berører. Som prinsipp og presentert som en måte å forebygge potensielle voldshandlinger på, er et krav om mer bruk av tvang i psykisk helsevern langt mer komplekst og problematisk enn det kan synes sett fra utsiden.
Det er ikke primært dialog, respekt og tillit man blir møtt med bak lukkede dører i norske psykiatriske institusjoner. Tvangsbehandling er ikke helbredende og oppbyggelig. Tvert imot. Så med mindre vi endrer dramatisk på innholdet i den behandlingen mennesker tilbys (les: påføres) bak lukkede dører, er jeg redd for at mer bruk av tvang er selve oppskriften på at voldshandlinger blant mennesker som utsettes for tvang, øker. Med mindre vi har tenkt å sperre tvangsutsatte inne for alltid, selvsagt. Da er jo problemet løst. Eller hvordan var det igjen?
«Bruk av tvang er et symptom på at dialogen har opphørt,» sa psykiater Kari Gjelstad ved Sykehuset Østfold en gang på en temakveld om tvang. Jeg er hjertens enig med henne. La meg omformulere det: Bruk av vold er et symptom på at dialogen har opphørt – uansett om det er fagfolk eller mannen i gata som utøver volden. Voldshandlinger er en desperat måte å kommunisere på. Det hjelper ikke at man bærer hvit frakk og har diplom på veggen.
Jeg vil gi bydelsdirektør Marit Jansen rett i at psykisk helsevern er et system med store utfordringer. Jeg er også tilhenger av at vi får en grundig debatt om Lov om psykisk helsevern og om rettspsykiatriske prinsipper. Jeg mener dog, i motsetning til Jansen, at mer bruk av tvang vil forsterke problemene, både i systemet som sådan og i samfunnet på utsiden. For ikke å snakke om hva slags traumer enda mer tvang vil påføre mennesker som trenger noe helt annet: Hjelp som hjelper. La oss begynne å snakke mer om hva som faktisk hjelper. La oss snakke om de humane praksisene der mennesker med alvorlige problemer og lidelser får hjelp til å stable seg på beina og leve gode liv.
Jansen sier det er viktig at både politikere og helsepersonell deltar i denne debatten. Gjerne det. La oss involvere menneskerettighetsforkjempere, brukeraktivister med tvangserfaringer, dialogister og visjonære tenkere i debatten også, så snakker vi.
Rekk opp hånda den som tror at mer bruk av tvang vil redusere faren for at desperate mennesker tyr til vold. Rekk opp hånda den som tror at mer bruk av tvang vil bidra til å redusere risikoen for at voldshandlinger også i framtida vil kreve menneskeliv. Jeg blir redd når jeg ser så mange hender i været.
Det er virkelig på tide at noen snakker sammen.
