Individuell reservasjonsrett mot psykiatrisk behandling

Formålsparagrafen i Lov om psykisk helsevern hevder å ”ta utgangspunkt i pasientens behov og respekten for menneskeverdet”. (Kapittel 1. § 1-1.) Alt for mange pasienter har smertelig erfart at formålet med loven er ikke nødvendigvis oppfylles i klinisk praksis. Alt for mange av oss er levende vitner på respektløs og umenneskelig behandling, og omtaler oss selv som overlevere fra et paternalistisk, psykiatrisk paradigme som definitivt ikke oppfyller våre behov og fortsatt skader oss mer enn det er til gavn. Ikke alle overlever. Dette beklagelige forhold gjenspeiles i et bemerkelsesverdig fenomen: De fleste pasient- og brukerorganisasjoner innen psykisk helse har som formål radikalt å endre eksisterende klinisk praksis gjennom vesentlige endring av lovverket eller endog fullstendig avskaffing av psykisk helsevernloven, i samsvar med FN-konvensjonen CRPD, om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Så vidt meg bekjent er få eller ingen interessegrupper i somatikken tilsvarende tuftet på et uttalt behov for opprør mot det bestående. Dette gir oss en pekepinn om at noe veldig galt skjer bak lukkede dører i mainstream psykiatri. Hvis alt var såre vel, hvorfor skulle så mange mennesker ta så til de grader til orde for endring? Det handler ikke om ”manglende innsikt”. Tvert imot.

Mine synspunkter er ikke basert på forskning eller artikler fra anerkjente vitenskapelige publikasjoner. Mine meninger er empirisk fundert: Jeg har 23 års personlig erfaring med å være psykiatrisk pasient. Jeg er blitt trakassert, behandlet respektløst og vært utsatt for ren og skjær fysisk vold. (Merk: Jeg har aldri vært til skade for meg selv eller andre.) Jeg har vært utsatt for dramatiske tvangsinnleggelser og forferdelig tvangsmedisinering, som har påført meg følelsesmessige og fysiske skader jeg fortsatt sliter med i dag. Det ville trolig være lettere å leve med grusomme minner dersom mine egne erfaringer skyldtes beklagelige, enestående handlinger som mine overgripere ble straffet for å ha begått. Det triste faktum er at ingen beklager. Ingen ble straffet. ”Behandlingen” jeg ble utsatt for ved flere anledninger er fortsatt vanlig praksis i dag. Å være vitne til at medpasienter behandles like umenneskelig, i kombinasjon med frivillig arbeid i brukeroranisasjoner, der jeg har hørt hundrevis av tilsvarende forferdelige historier fra tidligere og nåværende pasienter, pårørende og etterlatte, danner grunnlaget for mitt sosiale engasjement som aktivist.

Fra tid til annen blir jeg beskyldt for å omtale mainstream psykiatri på en unyansert måte. Som endringsagent anser jeg det ikke som min jobb å male hele bildet hver gang jeg åpner munnen i offentligheten eller ytrer meg på Twitter. Min agenda er å rette oppmerksomheten mot den diskriminerende praksisen med tvangsmedisinering, og å foreslå lovendringer som sikrer mennesker som meg en soleklar rett til å reservere oss mot psykofarmakologisk behandling. Når dette er sagt, vil jeg gjerne benytte anledningen til å understreke at problemet jeg påpeker ikke er et spørsmål om man er for eller mot medikamentell behandling  som sådan. Jeg er innforstsått med at mange pasienter opplever seg hjulpet av psykofarmaka og velger å ta sine medisiner, i blant også på tross av plagsomme bivirkninger. Så tro meg: Jeg er ikke motstander av psykofarmaka per se. Jeg er motstander av lovligheten,  og trekker i tvil fagligheten, i det å tvinge psykofarmaka på mennesker som, uansett grunn, ikke ønsker å ta slike legemidler.

Jeg håper jeg vil se dagen da psykofarmakologisk tvangsmedisinering forbys. I mellomtiden tar jeg til orde for at det gis adgang til juridisk bindende, individuell reservasjonsrett mot psykofarmakologisk behandling. Slik reservasjon kan gjøres gyldig gjennom formelt og proaktivt utformede forhåndserklæringer tilgjengelig i den enkeltes kjernejournal.

I løpet av de siste par årene har jeg spurt et ukjent antall psykiatere, psykologer, advokater, pasienter, studenter, venner og familie samt politikere og byråkrater om de kan framsette noen fornuftige argumenter imot reservasjonsrett mot psykiatrisk behandling for den som ønsker råderett over egen autonomi. Til dags dato har jeg ikke hørt et eneste argument. Ikke ett! Jeg finner dette interessant. Hvorfor opprettholder vi en praksis som ingen argumenterer mot å endre på individnivå?

I juni 2016 presenterte helseminister Bent Høie en lovproposisjon for å endre psykisk helsevernloven slik at personer med samtykkekompetanse får rett til å nekte behandling eller å avslutte pågående behandling. Teoretisk sett kan dette virke som et skritt i riktig retning for tilhengere av individuell reservasjonsrett. Mange av oss mener imidlertid at denne lovendringen vil ha liten eller ingen praktisk nytte, gitt at den fagpersonen som avgjør hvorvidt pasienten har samtykkekompetanse eller ei, er den den samme fagpersonen som er ansvarlig for å fatte vedtak om psykofarmakologisk tvangsbehandling.

Psykisk helsevernloven slår fast at tvungent psykisk helsevern bare kan brukes når det etter en samlet vurdering ”framtrer som den klart beste løsning for vedkommende”. Det er rimelig å anta at en pasient som motsetter seg den ”klart beste løsningen” vil tillegges manglende sykdomsinnsikt og dermed pr definisjon ikke være samtykkekompetent. I praksis betyr dette at bare de av oss som ikke motsetter oss tvang gis rett til å nekte tvang. I det øyeblikket vi protesterer, fratas vi retten til å takke nei.  Var det noen som snakket om Catch-22?

I sommermånedene i 2016 ble etableringen av medisinfrie behandlingsenheter i psykisk helsevern heftig debattert i norsk presse. (Se samleside for debattinnlegg her.) Hovedargumentet til de fagfolkene som er motstandere av de medisinfrie enhetene var at medikamentfri behandling av psykose er uvitenskapelig og dermed uetisk. Det som forundrer meg, er at de samme fagfolkene har ikke klart å dokumentere at tvangsmedisinering er til gavn for pasienter som utsettes for slike ekstreme tiltak. Så vidt jeg vet, er de fleste (eller alle?) effektstudier på antipsykotika utført på pasienter som frivillig tar sine medisiner. Hvordan kan da noen hevde at den eksisterende (og fortsatt lovlige!) tvangsmedisineringspraksis er vitenskapelig fundert?

Ikke alle har nytte av antipsykotiske legemidler. NNT varierer i ulike studier. Forskningen er designet top-down med fokus på symptomreduksjon, uavhengig av pasientenes personlige erfaringer og preferanser. Jeg synes det er skremmende at det finnes få, om noen, måter å forutsi hvem som vil ha nytte av psykofarmaka og ikke. Og enda mer skremmende: Det er begrensede muligheter for å forutse hvem som vil ta skade av medisinering, selv om vi vet at slike legemidler er potensielt skadelige.

Det er imidlertid én god prediktor for hvorvidt visse typer medikamenter vil skade en pasient: Dersom vedkommende er blitt skadet tidligere av de samme legemidlene, trenger man ikke være rakettforsker for å forstå at en ny runde ”behandling” vil skade pasienten på nytt. Det vanvittige er imidlertid at det fremdeles befinner seg psykiatere i det norske psykiske helsevesenet som insisterer på å tvinge samme type legemidler (les: antipsykotika) om igjen og om igjen på pasienter som beviselig ble skadet i første runde. Hvordan lever dere psykiatere med dere selv som profesjon når dere passivt tillater denne typen umenneskelig praksis å fortsette? Hva skjedde med den hippokratiske ed «Først, gjør ikke skade»?

Altfor ofte når tidligere og nåværende pasienter deler våre egne skrekkhistorier med fagfolk, blir vi møtt av skuldertrekking, hoderisting og vantro. Jeg er så lei av psykiatere som hevder at de ikke kjenner seg igjen i historiene vi forteller, underforstått at denne typen uforsvarlig behandling ikke forekommer noe sted. Ikke ta det personlig hvis det ikke er din praksis. Hvis du er forferdet av våre skrekkhistorier, vil du ikke heller støtte oss i vår kamp for at denne galskapen skal ta slutt?

Hvis jeg noen sinne blir tvangsbehandlet med antipsykotika igjen, er jeg ikke sikker på at jeg vil overleve de traumene et slikt overgrep ville påføre meg. Jeg lever et relativt tilbaketrukket liv, i konstant og berettiget frykt for å bli utsatt for psykiatrisk tvangsbehandling på ny. Jeg er ikke alene. Jeg vet at mange overlevere fra psykiatrien holder seg så langt borte fra systemet som mulig. Det er forferdelig at så mange mennesker lider i stillhet fordi de er redde for å bli utsatt for traumatiserende og retraumatiserende tvang. Det føles urettferdig at pasienter som oss ikke har juridisk beskyttelse mot skadelig og potensielt livstruende ”behandling” i psykisk helsevern. I verste fall ligger våre liv og skjebner i hendene på den fagpersonen som tilfeldigvis måtte være på jobb på en gitt dag. Det trenger ikke å være sånn. Gi oss tilbake vår autonomi. Ikke undervurder våre evner til å ta gode og veloverveide beslutninger om vår egen helse, behandling og velbefinnende. Gi oss juridisk rett til å takke nei til psykofarmaka basert på våre egne preferanser og erfaringer. Det haster. Vi har ikke flere overlevere å miste.

 

Artikkelen er oversatt fra engelsk etter først å ha vært skrevet på bestilling til fagtidsskriftet The Nordic Pshychiatrist i et temanummer om samtykke, publisert 22. desember 2016. Artikkelen ble samme dag republisert hos Mad in America, mitt favorittnettsted vedrørende vitenskap, psykiatri og sosial rettferdighet.