Psykosehvisking er ingen behandlingsmetode, men en oppmerksom menneskemøtemåte som karakteriseres av åpen dialog og respekt for annerledeshet i øyeblikket. Formålet er ikke å slå tilbake psykotiske symptomer, men tvert imot å utforske forestillingene gjennom å fremme relasjonell trygghet mellom den som erfarer psykosen og menneskene rundt.

 

Biolakunst fra lukket avdeling

Psykoser
Det nyttigste jeg fram til i dag har lært om psykoser, har jeg ikke tilegnet meg ved å lese fagartikler og hyllemetere med lærebøker i psykiatri og psykologi (hvilket jeg også har gjort), men gjennom åpenhjertige møter med psykoseerfarere og deres nærstående. Det er blitt mange rørende møter gjennom årenes løp, og jeg er evig takknemlig for alt det som disse fantastiske menneskene har bydd på og lært meg.

Jeg har også selv hatt psykose flere ganger, og ville ikke vært denne førstehåndserfaringen foruten. Forført av mitt eget sinns grensesprengende potensial, la jeg for 25 år siden ut på en ut på en oppdagelsesreise med en dyp fascinasjon og interesse for psykoser som fenomen. Mennesker som erfarer psykose skal etter min mening ikke tilbys noe mindre enn en tilsvarende genuin interesse for – og våken tilstedeværelse i – forestillingene de opplever. (Merk at jeg kaller det forestillinger, og ikke vrangforestillinger. Det er bevisst.)

Psykoseerfaringer er subjektive, og må forstås på individnivå i en kulturell og sosial kontekst. Det finnes ikke et universelt “psykosespråk”, selv om visse temaer ofte er gjengangere, og metaforer til forveksling kan likne hverandre. Det burde være en selvfølge at vi som står rundt, møter den som erfarer psykose der han eller hun er i et gitt øyeblikk, i stedet for å kreve av vedkommende å komme ut i vår virkelighet før vi vil relatere oss.

“At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.”
∼ 
Søren Kierkegaard

Jeg stiller meg tvilende og kritisk til en ensidig biomedisinsk forståelse og behandling av psykoser. Slik jeg i dag ser det, er det i beste fall uhensiktsmessig å betrakte psykotiske tilstander som symptomer på “alvorlig sinnslidelse” (hva nå det måtte være) som må slås raskest mulig tilbake. En altfor stor legemiddeloptimisme tidligst mulig i forløpet kan være direkte uheldig, fordi man forhindrer psykosens naturlige forløp, og potensielt går glipp av verdifullt meningsinnhold i forestillingene. Ubearbeidede psykoseerfaringer kan i seg selv være svært angstskapende, og gi unødige tilleggsplager til den som ikke får adekvat hjelp og støtte til å forstå, bearbeide og integrere erfaringene. Innenfraperspektiver på psykoser er viktig, og for mange som har opplevd psykoser, er det avgjørende å få jobbet med meningsinnholdet i det de har vært gjennom for å komme seg videre. Dette er helt uavhengig av hvorvidt man selv etter hvert velger å bruke legemidler i kortere eller lengre perioder. (Tvangsmedisineringsdebatten hører et annet sted hjemme enn akkurat her.)

 

Psykosehvisking
er et begrep jeg tok i bruk under arbeidet med min eksamensoppgave ved videreutdanningen Dialogiske praksiser, nettverksmøter og relasjonskompetanse ved NTNU. Ordet henspeiler på hundehvisking og hestehvisking, der man lærer seg hunders og hesters sosiale språk, og tilpasser seg selv og sin egen kommunikasjonsmåte i møtet med individet man har med å gjøre, med formål å tilrettelegge for tillit, kontakt og et samspill som er meningsfullt for begge parter, ikke minst for Den Andre. Psykosehvisking vil si å møte psykoseerfareren der han eller hun er, anerkjenne vedkommendes forestillinger, følge vedkommendes resonnementer, og å lytte og se med alle sanser. Psykosehvisking betyr at man må legge fra seg sin egen forforståelse i så stor grad man greier, og at man ikke bringer egne argumenter eller meninger inn i samtalen dersom man ikke blir spurt, men holder seg til det som blir sagt av Den Andre. Det betyr at man inntar en lekende posisjon der man følger den psykotiske forestillingen som om den var virkelig. Det finnes ingen manual, man må våge seg inn i en relasjonell og språklig dans uten noter.

Som gode foreldre realitetsorienterer vi ikke fireåringer som kommer gledesstrålende hjem fra barnehagen og forteller om en fantasivenn som har gjort rampestreker. Vi er med på leken. I demensomsorgen har vi forlengst sluttet å realitetsorientere fru Hansen når hun snakker om sin avdøde ektemann som om han er høyst levende og kommer på besøk i ettermiddag. Vi vet at det ikke gavner fru Hansen å få en ny sorgopplevesle tjue ganger pr dag fordi vi insisterer på å fortelle henne at ektemannen har vært død i mange år.

Å realitetsorientere en person som befinner seg i et psykotisk univers har tilsvarende lite for seg. Vi oppnår ikke noe som helst med det – foruten å risikere å skape avstand, uro, frykt og avmaktsfølelse for den som er psykotisk. Likevel er det en slik korrigerende, forsøksvis oppdragende tilnærming som preger pasientmøtene på mainstream akuttsengeposter ved psykiatriske sykehus. Praksisen skriver seg sannsynligvis fra en tid da man anså at psykosene ble kroniske dersom vi som nærstående eller fagfolk nærmet oss forestillingene til pasienten. Det er en myte at psykosen skader hjernen, men myten lever i beste velgående både i utdanninger og i klinikk, til ugunst for oss dette berører direkte.

Altfor mange fagfolk har en tillært berøringsangst for forestillingene som kommer til uttrykk i psykosen. En slik distansering (også kalt “profesjonell avstand”) passer nok i de fleste tilfeller bedre for ansatte enn for pasienter som erfarer psykose. Både psykosens funksjon for mennesker som erfarer den og de meningsbærende bildene i metaforspråket går lett tapt i den rådende, realitetsorienterende tilnærmingen. Slik kan vi ikke være bekjent av å ha det der mennesker blir bragt inn på sitt aller mest sårbare i en tilstand der alle sanser gjerne er vidåpne for inntrykk på godt og vondt. Det er egentlig ikke så vanskelig som vi gjør det til.

Psykosehviskingsferdigheter handler om å være trygg på seg selv i møte med det ukjente og uvisse. Det handler om å evne å regulere egne følelser, avvente, sitte litt på hendende uten å måtte gjøre så mye, og heller tilstrebe å gi sin fulle og hele oppmerksomhet til den som befinner seg i sitt eget univers.

I fortellingen Mikrofonen i øredobben skildres et møte mellom en pasient i psykose og en fagperson som behersker psykosehvisking. Fortellingen er nå under utarbeidelse til å bli undervisningsfilm, og blir lansert en gang i 2019/2020.